Christian

Innhold:

Faste – praktisk om faste

En feil bønn? – litt om å våkne fra vår sløvhet

 

 

 

Litt praktisk kristendom:

Faste

Kanskje som en oppfølger til det forrige temaet som omhandlet bønn tenkte jeg å si litt om faste. For det er noe som ikke blir mye praktisert av mange i Norge, inkludert meg selv. Og jeg vil påstå at dette er en av grunnene til at Norge forfaller. Men da faste kanskje ikke er et velkjent tema er det på sin plass å få noen bibeltekster om temaet:

Jesu sine disipler fastet ikke når han var blant dem, men Jesus selv fastet i 40 dager. Men han sa at hans disipler skulle faste når han hadde forlatt dem: “Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste …” (Mark 2:20). Og de første kristne fastet: “Mens de holdt gudstjeneste og fastet… [talte Den Hellige Ånd til dem] … Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.” (Apg 13:2-3).

Gjennom hele kirkehistorien var det en vanlig praksis å faste, så hvorfor er denne en så ukjent praksis for oss? Jeg tror det kan ha noe med jantelovkulturen som vi lever i. Vi er så redd for å virke for frimodige eller freidige, og dermed framstå som hyklerne Jesus advarer mot: “Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.” (Matt 6:16-18). Legg også merke til at Jesus sier når dere faster, og ikke hvis…

For den som vil lese mer står det en del om faste i Jesaja 58. Men jeg vil fokusere litt mer på hvorfor vi skal faste. Hva er vitsen? Holder det ikke bare med bønn? Vi så over at når vi faster så vil vår Far lønne oss. Men i tillegg vil jeg nevne 3 punkter:

1) Det er makt i de foldede hender!

“For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker,” (2 Kor 10,4). Vi kjemper en åndelig kamp og trenger derfor åndelige våpen. I Mark 9:29 forteller Jesus disiplene om en demon som ikke kan bli drevet ut uten ved bønn og faste. Fasten er altså helt nødvendig for enkelte trosslag. Vi kan ta et bilde; dersom bønn er dynamitt i den kristne kamp, da er bønn og faste atombomben! Med en ny ekteskapslov rundt hjørnet er det ingen bedre tid for kristenfolket å stå sammen i bønn og faste og rope ut til Gud. La oss ikke bli som Jakobs adressanter: “…Dere har ikke, fordi dere ikke ber.” (Jak 4:2)!

2) “… Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.” (Matt 4:4)

Når vi faster blir vi svake, og kjenner det mer på kroppen at vi trenger Guds kraft for å overleve. Dette er noe jeg er overbevist om at vi trenger nesten mer enn noe annet i vår overflod. Vi har det så godt at vi aldri ser vitsen i å be om vårt daglige brød. Da er det godt og nødvendig å bli minnet på hvor nødvendig Gud er for oss, både i dette og det neste livet. Vi lærer å stole på Gud og hans løfter og ikke vår egen innsats. Hver gang en kjenner sulten er det en påminnelse, og en roper ut en bønn til Gud.

3) Søk først Guds Rike

Som et kort sistepunkt vil jeg legge vekt på dyden å forsake noe for Guds rike. I vårt materielle samfunn er ikke det alltid like lett. Og mange har kanskje fastet når det gjelder ting som TV eller PC eller andre ting. Og det er vel og bra, men den klassiske fasten må ikke glemmes. Mat er noe vi trenger for å overleve, og får en annen påvirkning. Vi får også en styrket beherskelse i møte med fristelser, for en er da vant med å vende seg mot Gud!

Når en faster må en likevel være forsiktig. Det er viktig å få i seg rikelig med vann. For mange kan det være en fristelse å faste av feil motivasjon, som vekttap eller lignende. Da blir det feil, og en må for all del ikke begi seg ut på dette! Snakk gjerne med noen som er mer erfaren før en faster for første gang.

 

 

 

 

 

Jeg tenkte at det var på tide at jeg måtte skrive noe mer oppbyggelig her, siden det var litt av motivasjonen for å få meg blogg. Og ikke minst siden det nettopp har vært påske; den største høytiden i kirkeåret!

En feil bønn?

Jeg har i det siste tenkt mye på en bønn, eller rettere sagt en bønneformulering som er blitt veldig vanlig. Og det er uttrykket “Jeg legger dagen/kvelden i dine [Guds] hender”. Dette, eller en lignende formulering, har jeg sagt flere ganger. Også mange andre avslutter ofte sine bønner på denne måten. Men i det siste har jeg begynt å tenke litt over hva vi mener med dette. Og jeg tror at det vi mener og det vi sier er to forskjellige ting.

Men vi kan ikke legge kvelden i Guds hender. Det ville innebære at vi har den i våre hender til å begynne med, noe som absolutt ikke stemmer. Vi har ikke en gang muligheten til å legge våre egne liv i Guds hender, langt mindre er vi villige til det i vår syndige tilstand. “…det er ikke én som søker Gud.” (Rom 3,11). Det arbeidet er det Gud ene og alene som står for! Både viljen og evnen til å søke og tjene Gud: “For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.” (Fil 2,13).

Når vi ikke en gang kan legge vårt eget liv i Guds hender hva skulle få oss til å tro at vi kan legge en hel dag, eller resten av en dag i Guds forvaring? Nå må det sies, at de fleste (inkludert meg selv) som sier dette i en bønn slett ikke mener at vi har makt over ting så vi kan velge om vi vil gi Gud kontrollen over det eller ikke. Tvert imot, vi vil påpeke at dette har vi ingen makt over, det ligger i Guds hender. Både morgenen, dagen og kvelden ligger i Guds hender, enten vi ber om det eller ikke. Er du i tvil om dette er det bare å lese Jobs bok kapittel 38-41, der Gud selv taler om sin veldige allmakt. Vi kan heller takke for at Gud allerede har dagen i sine hender. “This is the day, this is the day that the Lord has made!”

Men hva er det egentlig jeg vil fram til? Er ikke dette bare en ubetydelig bagatell? Nei, det vil jeg ikke påstå! For det første finnes det ingen ubetydelige bagateller når det kommer til hva Bibelen har å si oss. For det andre så er det ikke bruken av denne uttrykksformen jeg først og fremst reagerer på, men vår egen instilling. Vi er rett og slett sløve. Vi hører hva andre sier og tar opp etter dem uten å egentlig tenke gjennom hva det er som blir sagt. Langt mindre granske Skriftene for å se om det virkelig har seg slik. Sløvhet i kristenlivet er ikke bare en dårlig vane, men det er en syndig instilling som fører rett til helvete!

Kjære medkristne, vi må våkne opp fra denne likegjyldigheten! Og jeg er redd at det eneste som kan få vekket oss skikkelig er en forfølgelse av de kristne i Norge. Men nettopp da er det betryggende å vite at morgendagen ligger i Guds hender!